Massage In Oslo

..

Category

Escort denmark

Norske sex noveller hentai porn

norske sex noveller hentai porn

Det hørtes ut som en merkelig karikatur, et skjult rike hvor alle gutteromshobbyer var gjort til hovedkultur. Og det mest karikerte var at de eneste jentene der jobbet i maid cafés, en slags fantasiverdener hvor servitørene er utkledd som franske stuepiker anno med skjørtelengder fra , og spilte rollen som vekselvis underdanig og frekk.

I Akihabara kan det for turister av og til være vanskelig å skille mellom cosplayere utkledd som mangafigurer, moteriktige jenter i lolita­outfit og lokale maids som jobber i kafeene.

Jeg hadde forestilt meg at man bare vandret inn som på en annen gatekafé, men slik var det ikke. Man måtte først ta imot en flyer fra en av de mange stuepikene som sto rundt i gatene, for så å tyde instruksjonene, og ta heisen til riktig etasje. Straks vi var ute av heisen, var vi inne i maid-caféen, og omringet av entusiastiske, hvinende små jenter som vinket og klappet i hendene. Sannsynligvis var de i myndig alder, men de bestrebet seg på å motbevise det i all sin atferd. Jeg kikket nervøst på de to andre nordmennene, som virket like beklemt som meg.

Vertinnene var kledd i sorte serveringskjoler med hvitt forkle og hodeplagg, og jublet over at vi var der. Innredningen så ut til å være fremstilt av Mattel Inc.: Rosa stoler, hvite, litt lave bord — det hele minnet om et dukkehus. En av jentene prøvde å forklare reglene som hang oppslått på veggen bak oss, der timeprisen var oppgitt, og at det ikke var lov å ta på servitørene.

Vi var overveldet av alle de lyse stemmene som inviterte oss inn, samtidig som vi diskret prøvde å konferere med hverandre på norsk og vurdere lokalet. En gruppe yngre menn satt rundt et bord og drakk drinker, mens servitrisene svirret rundt og kjaset i samme toneleie. På en liten scene sto en mann i årene og svaiet mens han svingte med hodet. Han smilte med lukkede øyne og badet i lyden fra en servitrise. Ved et annet bord satt to-tre enslige menn, hver av dem opptatt med å drikke og følge med på stuepikene.

Vi unnskyldte oss og rygget inn i heisen igjen, mens vi smilte og bukket og lovet å komme tilbake senere. Jentene jublet og klappet i hendene. Den første dagen i Tokyo gikk vi langs gatene i Shinjuku, mellom høyhusene med gigantiske reklamer som stadig skiftet, blinkende uforståelige tegn og smilende ansikter. Noen store science fiction-aktige åpninger i bakken var overgrodd med gress, som vrak av gamle romskip.

Da vi rundet et hjørne viste det seg en liten sprekk mellom to fasader, som et kaninhull i storbyen, og vi smatt inn. Her var ingen blinkende lys eller reklamer, bare de dryppende luftkjølingsanleggene fra bygningene rundt, som å være i en dyp kløft av teknologiske innvoller, midlertidig i skjul for storbyen.

Små, landsbyaktige barer serverte mat og store ølflasker til forretningsmennene som var der til lunsj. Bak disken sto en lut, gråskjegget mann og røyket. Han pekte på en uidentifiserbar form for mat. Vi nikket, og gestikulerte mot en rekke ølflasker av samme type som de dresskledde drakk fra. Det hele ble bare bedre av at vi ikke visste hva vi åt: Hele tida tenkte jeg: Dette er akkurat som Blade Runner.

Blade Runner satte stemningen for kommende cyberpunk og manga med sitt skitne, japanifiserte framtids­-Los Angeles. Ridley Scotts filmatisering av Philip K. Dicks roman skapte egenhendig en stor del av den vestlige forestillingen om Japan som framtidslandet, sammen med William Gibsons Neuromancer Det blinkende, men ikke strømlinjeformete, universet som er blitt kalt cyberpunk og beskrevet som high-tech meets lowlife.

Da magasinet Wired skulle undersøke om Japan fortsatt var framtidas land, i et temanummer i , valgte de å sende nettopp William Gibson til Tokyo. Han forteller i sin reiseskildring om hvordan han går rundt i området Harajuku og ser jenter i gummi-sykesøster-kostymer med svart leppestift, en av de mange marginale klesstilene som finnes i Tokyos ulike nabolag.

Jeg tenker på sykesøstrene på vei tilbake til hotellet. Noe om drømmer, om grensesnittet mellom det som er privat og det som er felles. Du kan gjøre det her, i Tokyo: Du kan drømme offentlig. Og grunnen til at du kan gjøre det, er at dette er en av de tryggeste byene i verden, og en spesiell sone, Harajuku, har allerede blitt tilegnet deg ….

Manga-sykesøstrene truer ingen; det finnes en plass for dem, og for hva som enn erstatter dem. Gibson mener at Japan har en ekstrem evne til å tåle forandring, fordi de har blitt sparket brutalt inn i sin egen framtid gang på gang. Ankomsten av amerikansk handel og vestlig teknologi midt på tallet, var som en Roswell-hendelse i diplomatiske former, skriver han. Som om de små romvesenene hadde ankommet jorda med en stor messehall hvor de solgte teknologien sin stykkevis og ferdig, med plantegninger.

Dampmaskiner og moderne infrastruktur rullet over Japan, helt til de to atombombene jevnet det hele med jorda igjen. Så kom amerikanerne på nytt, og bygde opp infrastruktur og teknologi til en merkelig japansk-amerikansk hybrid: Samtidig er det vanskelig ikke å tenke på Benedicts The Chrysanthemum and the Sword når man ser alle disse verdenene som eksisterer side om side i Tokyos landskap.

Alle kan ta det med ro i nærheten av hverandre, fordi de godtar at hver er i sin sfære. I boka skriver hun om hvordan kontekst og anstendighet henger nøye sammen.

For eksempel er ideen om at man kan «bli» homoseksuell absurd for en japaner. Homoseksuell atferd er en av mange ting man kan ha lyst til å bedrive, og i enkelte sammenhenger passer det seg å følge impulsen.

I andre passer det seg ikke. Roland Kelts skriver noe av det samme om fantasiene som utspiller seg i cosplay- og maid-kafeer, og i flommen av fantastisk og seksualisert manga og anime.

En av de mest kjente erotiske sjangrene fra japan er «tentakkelporno». Dels er den oppfinnsomme kopuleringen en overlevering fra gamle Hokusai-tresnitt hvor blekkspruter har sex med fiskernes koner. Delvis er den også et resultat av en streng pornolovgiving som forbyr kjønnsdeler i bevegelse.

Men det er ikke alle land som av den grunn har skapt en egen moderne sjanger hvor kvinner blir voldtatt av blekksprutarmer. Roland Kelts og andre kommentatorer i hans bok mener at japanerne er flinkere enn vestlige kulturkonsumenter til å la fantasi og virkelighet leve side om side. Det japanske ordet hentai, som brukes om tegnet porno, betyr «plutselig, uventet forvandling», og kanskje er japanerne mer tilbøyelige til å godta fantasiens voldsomme omveltinger, uten å bli skremt.

Eller som Gibson sier, de kan drømme offentlig. Både japanske og vestlige kunstnere var representert, og posterbildet var en av Matthew Barneys mange inkarnasjoner fra Cremaster -serien — En rekke av de andre kunstnerne hadde også menneskelige hybridformer som motiv, og flere av dem var som plukket rett ut av et manga-univers. Kvinnefigurer med kabler og mekaniske deler, eller den unge japanske kunstneren Sputnikos kvinnelige sushi-roboter som går amok og dreper sine mannlige kunder.

Sputnikos «Sushiborg» gjør opprør mot dresskledde menn, på vegne av kvinner og roboter. Denne paringen av menneske og maskin fikk meg til å tenke på den mer etablerte kunstneren Mariko Mori, som slo gjennom på tallet med sine iscenesettelser av kvinnelige kyborger i Tokyos neon-landskap. Hennes smilende og kontrollerbare robotdamer er både en kommentar til den tradisjonelle kvinnerollen i Japan, og til de mange anime-fantasiene om slike hybridkvinner. En annen kjent japansk kunstner, Takashi Murakami,  lagde i en av sine mest avbildete skulpturer, Second Mission Project ko2 — en mecha -robot som befinner seg i flere stadier av forvandling mellom kvinne og jagerfly.

Jeg så verket på en utstilling i New York i , men den gangen så jeg bare noe stilig, sexy, teknologisk og futuristisk fra Japan. Det gikk meg hus forbi at Murakamis prosjekt var å løfte fram otakukulturen og dens fantasier.

For mange vestlige kunstinteresserte var dette det første møtet med denne seksualiserte nerdekulturen, og for japanere flest var otakudom den gang slettes ikke et stuerent materiale for kunst. Både Mori og Murakamis kunst viser tydelig til framstillingen av kvinner og teknologi i japansk anime og manga. Kvinnene er sexy og søte, ofte er de hel- eller halvveis roboter, og gjerne utstyrt for krig, noe som gjør dem truende, samtidig som det minner om lekerobotene som otakuene og små gutter verden rundt elsker.

Murakamis skulptur framstår nettopp som en slags transformer s-robot som kan vrenge seg ut inn, men i stedet for å gå fra bil til robot, går den fra jagerfly til en slank og søt kvinne med eksponerte pupper og kjønnsdeler. Denne brå forandringen sender ikke bare tanken til Transformation- utstillingen, men også til hentaiens verden, hvor det ikke er noen grenser for hva kroppen kan blandes med.

Ikke sånn å forstå at overgangstilstander og mutasjoner er begrenset til pornoen. Da jeg gikk rundt i Akihabara, kjøpte jeg på måfå et blad som hadde engelske tekster. Det viste seg å være en kontrafaktisk historie fra tallet, hvor andre verdenskrig aldri kommer igang fordi jorda angripes av skumle skorpion-teknologiske nimroi fra det ytre rom.

Dermed tvinges Rommel, MacArthur og Patton til å samarbeide, uten at de presterer stort annet enn å drikke og krangle. De faktiske luftkampene utkjempes av søte, unge jenter utstyrt med propellproteser på beina som gjør dem til en slags spitfire- og messerschmidthybrider med store blanke øyne og bryster.

Og bakkestyrkene er tilsvarende jenter utstyrt med grove robotbein. Når de ikke nedkjemper romvesen med dødelig effektivitet, liker de å sitte ved leirbålet og flette håret på hverandre. Mange av de mest innflytelsesrike anime-filmene handler også om teknologi og kropp. I Mamuri Oshiis Ghost in the Shell 2: Innocence etterforsker to politimenn en sak hvor kvinnelige sex-roboter har drept sine mannlige eiere.

Filmen handler, som sin mer kjente forgjenger, om hva det vil si å være menneske, hva som gjør oss forskjellige fra maskiner og dyr. I en scene er de to politimennene på vei for å beskue en obdusert robot, og Batous partner Togusa havner i krangel med en annen politimann.

I heisen like etterpå siterer Batou fra Nikolai Gogols Nesen Det første sitatet antyder at speilet forteller sannheter om oss selv, sannheter vi ikke liker. Det andre er mer flertydig. Det henviser klart til magikernes bruk av speil, for å skjule medhjelpere og illudere tomrom under bord.

Men det kan også spille på at vi ser oss selv i speilet nettopp for å forstille oss, enten ved å påføre sminke, eller ved å legge ansiktet i de folder vi foretrekker å se det i. Bare sjelden ser vi vårt eget speilbilde som andre ser oss, uforberedt, uventet, i en glassfasade på gata. Et av de første stedene vi bestemte oss for å besøke i Tokyo, var «framtidsbydelen» Odaiba, og Miraikan — Museum for Emerging Technology and Science.

Personlig så jeg spesielt fram til robot-avdelingen. Jeg forbandt Japan med roboter, både gjennom animefilmer og YouTube-klipp med japanske androider. To kategorier dukker ofte opp i teknologinyhetene fra Japan: Flere nåtidige og historiske roboter var også tilstede på utstillingen i form av video­innspillinger.

Det som gikk igjen var en serie fysiske øvelser som skulle vise at de kunne bevege seg som et menneske: Operasjoner som de behersket på en stiv og rar måte. Mer kontrollert enn en fireåring, men også mye tregere og mindre fleksibelt. Så mange millioner yen, anvendt for å skape roboter som skal etterape den menneskelige formen.

Roboter på hjul kan operere mye raskere og mer presist. Roboter på flere bein også. De kan regne raskere enn oss, de er sterkere og mer presise. Men det er som om alt det ikke gjelder: Så lenge en robot ikke kan stå på to bein, som et menneske, er det bare juks. Vi lar oss ikke imponere av noe som helst som ikke nærmer seg oss i den ene egenskapen som er vanskeligst for roboter å oppnå, nemlig menneskelighet.

En lang videosekvens i museet viste forskjellige forsøk på å skape en spaserende robot, de aller fleste prototyper som var lite mer enn en stor boks på to bein, med kabler hengende ut. En etter en prøvde de å gå noen få meter i en lab omgitt av bebrillete forskere og datamaskiner. De var alle stive og hakkete, og minnet i grunnen ganske lite om mennesker. Men i ett øyeblikk følte jeg en dyp medmenneskelighet overfor en av maskinene: Mens jeg leste meg opp på japansk kultur, kom jeg over en rekke artikler om Japans «spesielle forhold til roboter».

I Vesten har vi tradisjonelt sett på robotene som skumle og truende science fiction-nestor Isaac Asimov lagde til og med en egen sjanger ut av spørsmålet «hvordan designe roboter som ikke dreper oss?

Årsaken oppgis gjerne som fraværet av kristendom og en filosofisk tradisjon fokusert på forskjellen mellom sjel og materie: Kristendommen har i vår kultur befestet en oppfatning om at besittelse av en sjel er det som skiller mennesket fra både dyr og døde ting — en modell som knaker i sammenføyningene straks noe beviselig mekanisk og menneskeskapt kan etterligne oss.

I følge shinto-tradisjonen har imidlertid alle ting ånd, om det er en stein eller en statue. Japan har dessuten en lang tradisjon med mekaniske dukker, som blir behandlet med respekt.

Dukker er ikke bare noe som kastes etter bruk, de må brennes i et ritual. Landet har også et annet viktig incentiv til å utvikle androider: De har en raskt aldrende befolkning som trenger omsorg, og vil heller la roboter gjøre jobben enn å slippe inn fremmedarbeidere fra Filippinene.

Vestens fiksjonelle androider har vært skremsler, som plastikk-husmødrene i The Stepford Wives eller drapsmaskinen i The Terminator Japansk manga og anime, som vi kjenner den i dag, ble grunnlagt av Osamu Tezuka i med figuren Tetsuwan Atomu, eller Astro Boy, som han senere skulle hete på engelsk.

Han var liten, søt, bekymret, følsom — og robot. Siden den tid har roboter vært sentrale i japanske tegneserier, fra Tetsuwan Atomu til Neon Genesis Evangelion —. Og gjerne som gode hjelpere eller helter. Slike skildringer av kategoriske forskjeller på Japan og Vesten må selvfølgelig tas med en klype salt.

Til og med når de stemmer, overser man ofte de sterke forbindelsene. Som Gibson har påpekt, kom høyteknologien i sin tid til Japan fra usa.

Det er fra disse amerikanske røttene dagens «typisk japanske» tegnestil stammer, med sine søte karakterer og store, uttrykksfulle øyne. Selv otakuene kommer, i følge sentrale skikkelser i miljøet, egentlig fra usa.

Om man ikke vet at man ser seg i speilet, er det ikke sikkert at man kjenner seg igjen. Ruth Benedicts The Chrysanthemum and the Sword har fått sin dose kritikk i ettertid, i likhet med det meste av antropologiske studier skrevet før postkolonialismen kom på banen. Kritikere anført av forfatteren C. Douglas Lummis mener at Benedict beskrev Japan som et land befolket av merkelige mennesker med merkelige skikker, en konform masse uten noen egentlig samvittighet eller integritet.

Hennes framstilling gjorde i følge Lummis boka til det perfekte verktøy for å rettferdiggjøre usas krigshandlinger og «demokratiseringsassistanse» etter krigen. Etter hvert som Japan viste seg som en innovativ teknologinasjon, ble det vestlige bildet av solens rike modifisert. Nå var de ikke lenger skumle, tiltrekkende eller rare fordi de var mer gammeldagse enn oss — i stedet representerte de framtida.

Blinkende videospill og elektronikk invaderte markedet, og japanerne kjøpte opp vestlige bedrifter og eiendommer. Her beskrev han tekno-orientalismen som to sammenfallende speilinger: Japan blir dermed i Vestens øyne en ansamling av «japanoids»: Ueno forteller at da Kraftwerk skulle lage sine roboter på tallet, var de inspirert av de stive bevegelsene til japanske forretningsmenn.

Vesten både frykter og misunner japanoiden — den er overlegen i sin manglende menneskelighet, og den eier framtida. Michael Crichtons bestselgerroman Rising Sun nørte opp under japanfrykten eller «japanic», som det het i USA på nittitallet, med sin framstilling av et USA som solgte framtida si til japanske selskaper, og japanske forretningsmenn som fullstendig skruppelløse og amoralske.

Kanskje kan noe av dette spores tilbake til Benedicts skildringer av japansk konformitet og ytrestyrt atferd. Det har heller ikke skortet på lommeguider til vestlige forretningsmenn i Japan med gode råd om at deres japanske motparter ikke kan ta beslutninger på egenhånd, eller historier om japanere som jobber seg i hjel for selskapet sitt.

Slike bilder har en tendens til å bli gjentatt i media stadig vekk, med selvforsterkende resultat, noe som også styrer blikket i møtet med den fremmede kulturen. Når jeg søkte på nettet etter informasjon om roboter, dukket de samme informasjonsbrokkene om shinto og gammel dukkekultur stadig opp, helt til jeg snublet over en anonym sint mann på nettet, som hadde skrevet en lang bloggartikkel hvor han kritiserte teorien om «Japans spesielle forhold til roboter», punkt for punkt: Han påpeker at Vesten var fascinert av mekaniske dokker lenge før Japan, tilsynelatende helt uten hjelp av shintoisme og uhindret av kristendommen.

Wolfgang von Kempelen lagde sin «mekaniske tyrker» i , en sensasjonell robot som rakk å slå både Napoleon Bonaparte og Benjamin Franklin i sjakk før noen avslørte at den ble styrt av en skjult operatør. Pinocchio er en av mange vennlige og følsomme roboter i Vesten, og i Disney-versjonen til og med en direkte inspirasjon for Tetzukas Tetsuwan Atomu. Animatronene i Disney World, Supermanns vennlige robotkopier, den bioniske kvinnen, blikkboksmannen i Trollmannen fra Oz, c-3p0 fra Star Wars og Data fra Star Trek … Bloggerens poeng er at alle som skriver om Japan og roboter synes å lete etter akkurat det de ønsker å finne.

Kanskje har han et poeng. For hva var det første jeg gjorde da jeg kom til Tokyo, annet enn å søke på nettet etter steder hvor jeg kunne se roboter? Jeg var så oppsatt på å få se de japanske robotene at jeg dro både til Odaiba og Sony-bygningen i Ginza, uten å finne noen. Om jeg hadde nedlagt samme mengde arbeid, hvem vet hvor mange roboter jeg kunne ha funnet i Paris, London eller New York? Kanskje er det ikke japanerne, men jeg som er interessert i roboter? Mens jeg jobbet med denne artikkelen, spurte kjæresten min meg, i forbindelse med en annen tekst jeg skrev på, om hvorfor jeg var så voldsomt opptatt av «forsøk på å etterligne det menneskelige».

Det slo meg at de fleste tekstene jeg har skrevet de siste årene, på et eller annet nivå har handlet om dette temaet. Etter litt selvransakelse formulerte jeg et slags forsvar: Jeg er ikke egentlig så opptatt av roboter, animasjon og kunstig intelligens. Snarere er jeg forbløffet over det menneskelige, som er mye vanskeligere å forstå seg på. Og kanskje er det da lettere å starte med en forenklet modell. Eller å se det fra en helt annen vinkel, som robotene selv gjør.

For er det ikke dét Pinocchio handler om? Hvordan skal han bli et menneske? Også i Tetsuwan Atomu er spørsmålet om robotens menneskelighet et sentralt tema.

Og når det gjelder c-3po og Data, er ikke hele poenget med disse karakterene at de mangler the human touch? At de er litt stive og rare? De har voldsomme kunnskaper, men behersker ikke enkle sosiale øvelser, som humor og small talk. Kort sagt, de er nerder.

Da den japanske økonomien klappet sammen og gikk inn i det «tapte tiåret» på tallet, var det nesten så Vesten kunne puste lettet ut og senke skuldrene.

Og den stereotype japaneren var ikke lenger bare en maskinaktig fyr i dress; han kunne også være en nerdete fyr i for store klær, som framsto som betraktelig mindre truende. I Japan virket otakuene truende nok, som en fullstendig omkasting av tradisjonell japansk identitet. Som sosiologen Yoshio Sugimoto sier:. Japanerne har tradisjonelt ikke en sterk følelse av individualitet, og identifiserer seg heller som medlemmer av en gruppe — det gjorde samfunnet mer stabilt.

Otaku-kulturen befinner seg i den andre enden av skalaen, som et resultat av fragmenteringen i det urbane livet, hvor de bor individuelt i små leiligheter, lever et asosialt liv, holder seg for seg selv og samler kulturelle produkter på en manisk måte.

At mange av dem bruker tiden sin på å dyrke hobbyen heller enn på å gå på skolen eller jobbe, gjorde ikke bekymringen mindre. Selv om otakuene ikke regner seg selv som politiske, har denne ansvarsfraskrivelsen av noen blitt tolket som et opprør.

Akkurat som den barnlige kawaii-klesstilen som har blitt dyrket av mange jenter helt siden tallet, kan man tolke en slik tilflukt i en barnlig verden som en protest mot den sterke plikten og selvoppofrelsen som tradisjonelt er blitt avkrevd japanske borgere. Otakuenes lidenskap handler blant annet om å utforske en verden til bunns, gang på gang.

Univers som Neon genesis Evangelion består av både figurer, bøker, manga, en animeserie og -filmer. De japanske myndighetene beregnet i at unge mennesker ikke var i utdanning, opplæring eller arbeid. Tidligere bar bedriftskulturene lovnad om sushin koyo, eller livstidsansettelse, noe som var pilaren en mann bygget sin familie og identitet rundt.

Etter nittitallets nedgangstider, er folk heldige om de får seg en deltidsjobb. Dagens ungdommer er barn av foreldre som ble truffet av krisen, fedre som for første gang ble arbeidsløse, mødre som har vært nødt til å ta deltidsjobber.

Desillusjon, sinne og usikkerhet har spredd seg i samfunnet. Som da punkbevegelsen vokste fram i England, har de japanske undergrunnskulturene under denne krisen blomstret og blitt mer synlige.

Mens otakuene sjelden nevner politiske eller ideologiske ambisjoner, er det likevel ikke riktig å si at de «ikke gjør noe». Uttrykkene som gjentas gang på gang når jeg snakker med dem er lidenskap, mani og besettelse. Å være otaku handler ikke om tegneserier, anime, figurer eller kostymer, hvem som helst kan være en otaku, så lenge de er lidenskapelig opptatt av et eller annet.

Roland Kelts har skrevet om otakuenes vilje til å dykke ned i et fantasiunivers som et motstykke til Hollywood-modellen. Enn så viktig Blade Runner -universet var for cyberpunk og nyere filmatisk science fiction, finnes det bare i den ene filmen, samt den litt mindre kjente versjonen i Philip K. Otakuenes fiksjonsunivers finnes alltid i et titalls filmer og hundrevis av tegneserier.

Når du først har funnet det universet du liker, kan du bare dykke dypere og dypere ned i det, utforske geografien, objektene, karakterene. Jeg hadde nesten glemt den følelsen, men jeg vet at jeg hadde den som barn.

Når jeg hadde lest den første boka om Davy Crockett, ville jeg bare ha mer, og raste gjennom alle bøkene i serien. Etter å ha sett Indiana Jones for første gang, ville jeg ha mer hele tida, uansett om det var tegneserier eller film. Nå er det annerledes, om jeg har fått med meg én film i et franchise, haker jeg det av på lista og haster videre.

Jeg leser de to første Min kamp -bøkene og tenker at nå er det på tide med noe annet. Kelts kaller det «the cult of originality», noe som står i motsetning til nerdens ideal om fordypning, mer av det samme.

Patrick Galbraith, forfatteren av The Otaku Encyclopedia , forklarer at otakuene ikke bare konsumerer passivt. I sin fordypning utdanner de seg selv, og de ønsker å virkeliggjøre det som mangler. Dermed produserer de også selv, de lager dōjinshi og modeller av sine favorittkarakterer, og inngår dermed i en feedbackloop med de kommersielle aktørene. Etter Galbraiths mening er otakuene drivkraften i den japanske produksjonen av populærkultur. Men i motsetning til sine fedre, er de ikke drevet av lojalitet og pliktfølelse, bare lidenskapelig nerding.

Mens vi gikk rundt i Akihabara, maste jeg på mine følgesvenner om å dra på nok en maid café før kvelden var omme, jeg trengte det til artikkelen. De var skeptiske, og jeg begynte å argumentere for at vi heller burde gå på en cosplay-café, hvor folk er utkledd som tegneseriefigurer.

Et eller annet sted i løpet av dagen hadde noen gitt meg en flyer til et sted hvor folk tydeligvis var kledd ut som engler og demoner, noe som virket litt mindre anmassende enn de jublende stuepikene. Nok en gang fant vi en heis, og tok den opp til fjerde etasje.

Foajéen var dunkel og nattklubbaktig. Vi tittet inn gjennom døråpningen og så en hesteskoformet bar med noen sittegrupper rundt. Avslappet jazz og rødlig lys fikk meg til å tenke på de fløyelsrøde scenene fra Twin Peaks , mens mine to venner allerede prøvde å dra meg ut av lokalet — de hadde fått helt andre assosiasjoner.

I det samme registrerte også jeg at lokalet var befolket av middelaldrende forretningsmenn, mange av dem vestlige, som alle satt i passiar med hver sin unge japanske kvinne. En av kvinnene ved baren fikk øye på oss, og ropte oss inn med instruksjoner om hvor mye det kostet å drikke og snakke med jentene. Akihabara flommer over av dukkedeler i alle slags størrelser som en kan sette sammen til drømmekvinner. Andpustne og vel ute på gata igjen, begynte vi å diskutere hva vi nettopp hadde vært vitne til.

Var det et bordell, eller bare en teatralsk nattklubb? Tradisjonen for det siste er lang i Japan. På «hostess»-klubber har det vært vanlig for forretningsmenn å gå ut etter jobb, for å bli oppvartet av vakre damer som serverer drinker, konverserer med dem og flørter. Disse besøkene blir gjerne betalt av arbeidsgiveren, og har som mål å få mennene til å «føle seg som menn», ifølge den amerikanske antropologen Anne Allison, som selv jobbet på et av etablissementene i fire måneder.

En slik teatral iscenesettelse av intimitet, som skal bygge gjestens selvbilde, heller enn å resultere i en seksuell utløsning, synes vanligere i Japan enn i Vesten. Akihabara framsto for meg som en enorm ansamling av seksuelle fantasier.

Jeg tenkte stadig vekk at «dette er hva som skjer når et høyt utviklet samfunn gir etter for sine biologiske impulser». Om det er sant — som den senere tids biologiske forklaringsmodeller vil ha det til — at vi tiltrekkes av ungdom, renhet og store øyne, kunne man knapt tenke seg en bedre illustrasjon enn mangabutikkene med hyllemeter på hyllemeter med framsider som viste små, søte jenter i skoleuniform.

Tykt hår hadde de også. Om det også er sant at sex er en grunnleggende drivkraft, ville det dessuten forklare at så mange av skolepikene var halvnakne. Jeg ble litt deprimert av det hele. Ikke fordi det var umoralsk, sexistisk eller perverst. Men fordi det på sett og vis ikke var perverst nok. Alt syntes ganske lett gjenkjennelig, som en slags minste felles multiplum av nerdefantasier om det annet kjønn, blandet med nerdefantasier om teknologi og nerdefantasier om vold.

Hvor var det merkelige, det som var annerledes, uforståelig? Før jeg dro til Tokyo hadde jeg selvfølgelig søkt på Internett med kodeord som «tokyo off the beaten path» og «quirky tokyo», i håp om å finne noe som ikke sto i guidebøkene. Samtidig som jeg var målrettet når jeg gjorde dette, var jeg litt skamfull, siden jeg forsto at jeg var på min egen lille orientalistiske eller tekno-orientalistiske trip.

Akihabara var et sted som syntes å tilfredsstille alle slike fantasier om et merkelig og sær-japansk sted. Men når jeg først var der, var det bare selve informasjonsmengden og volumet som var annerledes. Innholdet virket merkelig kjent. Dette kan ikke være den virkelige subkulturen, tenkte jeg — jeg må til Ikebukuro. Noen liker best gutter med briller, andre foretrekker at de har katteører eller stetoskop.

Men alle liker dem i par, og spilt av kvinner. Hvite enkle møbler, dannet, lavmælt konversasjon mellom kelnere og gjester. Også her er samværet med de utkledte servitørene noe av det man betaler for, og for litt ekstra kan man bli avfotografert sammen med dem.

Kira forklarer at det er mange som vil ha jobb hos henne, og beskriver en langvarig vurderingsprosess og prøvetid, for å sikre at de sosiale evnene deres er tilfredsstillende. De dresskledde kvinneherrene sitter på huk, smiler og snakker, gjerne om manga, anime og cosplay.

De er kjekke, men de kan også snakke om otaku-ting som jenter er interessert i. De kan få en forbindelse med gjestene. Om det hadde vært en virkelig mann, kunne de være interessert i ham, men han ville ikke kjenne alle de hemmelig kodene. Og kanskje ville gjestene føle seg skamfulle. Om jenter hadde kunnet fly med propeller på beina,ville det ikke blitt noen andre verdenskrig — eller omvendt. I Otome road går usedvanlig mange unge jenter rundt med trillekofferter fulle av slike hefter, som de har med seg for å kjøpe og selge.

Selv om de er en form for fan fiction , blir det feil å si at disse pirat-mangaene er skrevet og tegnet av amatører, for mange av dōjinshi-skaperne tjener ganske bra. Faktisk så bra at det finnes et eget uttrykk for skatteunndragelser knyttet til dōjinshi-inntekter, dōjinshi datzusei.

Japanske myndigheter har anslått at dōjinshi omsatte for 19 milliarder kroner i Dōjinshi-bladene kan spore sine aner tilbake til tallet, men i sin nåværende form begynte de å dukke opp på tallet, og var inspirert av slash fiction fra USA: Mange av de japanske dōjinshiene skildrer seksuelle eller pornografiske fantasier som ikke ville kunne utforskes i de originale tegneseriene, eller de lar karakterer fra helt forskjellige serieunivers møtes.

I andre land ville slikt bli rettsforfulgt som brudd på opphavsrett, men i Japan finnes det en slags forståelse mellom den offisielle og uoffisielle bransjen. Mange av mangaskaperne startet selv med dōjinshi, og enkelte av dem lager erotiske dōjinshi om sine egne karakterer, under psevdonym.

Kjente serier som Neon Genesis Evangelion har dessuten latt seg inspirere av sine egne dōjinshi-spinoffs. Mens den kommersielle mangasektoren stort sett er befolket av menn, domineres dōjinshi-miljøet av kvinner både blant lesere og skapere. Patrick Galbraith påpeker at den kreative energien i dōjinshi-bevegelsen har kommet fra kvinnelig hold helt siden tallet.

Lolicon- manga, oppkalt etter «lolita-komplekset» på grunn av sine søte karakterer, blir stort sett knyttet til mannlig seksualitet, men det var også resultatet av at menn kopierte kvinnelige tegneres stil. Begrepet spiller på lydlikheten mellom det japanske ordet for «dame» og «råtten», og betyr noe sånt som «fordervet jente». Denne betegnelsen har i de siste årene blitt plukket opp av media og popartister, og de «ekte» fujoshiene er sinte fordi begrepet utvannes.

Ofte dukker ordet opp som en catchphrase sammen med bilder av søte «Akihabara girls» i stuepikeuniformer bare så ikke ordentlige fujoshi , mens homofil sex som feminin underholdning ikke nevnes med et ord.

Mot et lite pristillegg kan gjestene bli fotografert sammen med vertene. En populær temakveld er Medical night, hvor alle servitørene er kledd i hvite frakker og utstyrt med stetoskop.

Kira prøver å forklare hva moe betyr. Jeg trodde at jeg visste det, og at det var en beskrivelse på veldig søte figurer, à la kawaii. Men Kira sier at det er mer som en form for fetisj, og at det yndige uttrykket jeg tenker på bare er en av mange fikseringer man kan ha. Blant klientellet hennes er legefrakker en populær moe, briller en annen, mens noen har en greie med katteører.

Under hele intervjuet har Kira vært iført en legemaske, som har gitt henne et skjær av mystikk og gjort det vanskelig for meg å tyde om hun smiler eller er alvorlig.

Nå tenker jeg «aha, moe». Det finst altså ei klar referanseramme i teikneseriehistoria, men antologien er lausrive frå denne, og serieskaparane vel å ikkje spele på den.

Det er vanskeleg å seie seg overraska over at ein teikneserieantologi utgive på eit stort norsk forlag nærmar seg temaet på meir analytisk enn analt vis, men det er likevel ein smule skuffande. Prestasjonsangst og kroppspress vert på kvar si side drøfta av Sigbjørn Lilleeng og Tor Ærlig.

Desse to har over tid meisla ut tydelege stilar, og har også eit par av dei beste historiene. Lilleeng viser i Sånt som skjer botnsolid handverk, og det endar den eine figuren hans også opp med å ty til. Effektiv bruk av utsnitt og små rørsler, saman med akkurat nok dialog til å bygge personane, gjer ei gamal historie levande. Ærlig er ein av dei mest rutinerte korthistorieteiknarane i landet, og det kjem tydeleg fram i Hey, little girl, der reklameboards og musikkvideoar set ramma rundt ei lita jente si oppdraging i ønsket om å bli sett.

Kontrastane mellom dei enorme bileta av veltrena, frambydande kroppar og den vesle jenta som tar det til seg fungerer ypperleg. Lene Ask sin Cora Sandel suger lykkast stort med å nærme seg ein aldrande bibliotekars erotiske fantasiar. I løpet av to ruter får Ask definert karakteren hennar, og kan med det raskt kaste henne inn i ei surrealistisk seksualisering av dei besøkande.

Og når ho til slutt får ei velfortent pause, er det sterkt og vakkert. Det sterkaste bidraget er det Esben S. Titland som kjem med. I Dyneløfting følgjer han ei dame i rullestol, og skildrar hennar behov for, og mangel på, kontakt. Titland endrar bakgrunnsfargen for å skilje ut sekvensane der ho er i kontakt med andre. Kalde tonar pregar starten av historia, som så vert brote av ei einsleg rute med varmare farge i det ein kunde i ein butikk gir henne ei hjelpande hand. Den same fargen dukkar opp igjen når ho kjem heim og møtar pleiaren sin.

Dyneløfting inneheld også ei av dei beste sexscenene i samlinga, sjølv om det ikkje faktisk er, eller skal vere, sex i den. Avkleding, bleieskift og legging er her fortalt i eit biletespråk som ligg tett opp til ei var kjærleiksskildring, med lette berøringar, jenteaktig knising, spenning mellom to kroppar som lener seg på kvarandre, og ikkje minst ei truse som kjem på igjen feil veg.

Dei to som kjem nærast det eg saknar i denne antologien er Fredrik Rysjedal og Ida Larmo. Desse greier iallfall best å unngå den kunstnarlege distansen som dei fleste historiene er prega av. Rysjedal teiknar stilig og er av desse som har den eine foten i designleiren, men han er veldig direkte, og kjem med dei fleste av dei altfor få nærbileta i Smuss.

Smuss er ein variert og velkomponert antologi, som held eit jamnt høgt nivå. Nokre av bidragsytarane treng litt modning for å hevde seg mellom dei sterkaste her, noko ville kanskje gjort seg betre som utstilling, og noko er ungdommeleg flåsete, men det bidreg også til truverdet til antologien. Sett under eitt greier antologien å vise mykje av breidda i norske teikneseriar, og det er ikkje minst ei glede å sjå så gode kortforteljingar gitt ut i så flott format.

Men det er stadig eit lite sakn her. Hadde dei berre vore litt mindre tenkande. George Grosz som pornograf: Smuss inneholder serier fra både mer og mindre etablerte tegneserieskapere. Her fra Lars Fiskes Ecce Homo. Lilleeng viser igjen kor viktig godt handverk er for teikneseriar.

norske sex noveller hentai porn

Norske sex noveller hentai porn -

Jeg trodde at jeg visste det, og at det var en beskrivelse på veldig søte figurer, à la kawaii. Helt enig med deg, Sharingan: Det burde sitte godt i minnet til statsministeren Abe da han også fornektet at det fantes krigsprostituerte under den sammen krigen. Antar at du trekker sammenligningen mellom seifukuer og pedofili her, som mange gjør.

Hennes smilende og kontrollerbare robotdamer er både en kommentar til den tradisjonelle kvinnerollen i Japan, og til de mange anime-fantasiene om slike hybridkvinner. En annen kjent japansk kunstner, Takashi Murakami,  lagde i en av sine mest avbildete skulpturer, Second Mission Project ko2 — en mecha -robot som befinner seg i flere stadier av forvandling mellom kvinne og jagerfly. Jeg så verket på en utstilling i New York i , men den gangen så jeg bare noe stilig, sexy, teknologisk og futuristisk fra Japan.

Det gikk meg hus forbi at Murakamis prosjekt var å løfte fram otakukulturen og dens fantasier. For mange vestlige kunstinteresserte var dette det første møtet med denne seksualiserte nerdekulturen, og for japanere flest var otakudom den gang slettes ikke et stuerent materiale for kunst.

Både Mori og Murakamis kunst viser tydelig til framstillingen av kvinner og teknologi i japansk anime og manga. Kvinnene er sexy og søte, ofte er de hel- eller halvveis roboter, og gjerne utstyrt for krig, noe som gjør dem truende, samtidig som det minner om lekerobotene som otakuene og små gutter verden rundt elsker.

Murakamis skulptur framstår nettopp som en slags transformer s-robot som kan vrenge seg ut inn, men i stedet for å gå fra bil til robot, går den fra jagerfly til en slank og søt kvinne med eksponerte pupper og kjønnsdeler. Denne brå forandringen sender ikke bare tanken til Transformation- utstillingen, men også til hentaiens verden, hvor det ikke er noen grenser for hva kroppen kan blandes med. Ikke sånn å forstå at overgangstilstander og mutasjoner er begrenset til pornoen. Da jeg gikk rundt i Akihabara, kjøpte jeg på måfå et blad som hadde engelske tekster.

Det viste seg å være en kontrafaktisk historie fra tallet, hvor andre verdenskrig aldri kommer igang fordi jorda angripes av skumle skorpion-teknologiske nimroi fra det ytre rom.

Dermed tvinges Rommel, MacArthur og Patton til å samarbeide, uten at de presterer stort annet enn å drikke og krangle. De faktiske luftkampene utkjempes av søte, unge jenter utstyrt med propellproteser på beina som gjør dem til en slags spitfire- og messerschmidthybrider med store blanke øyne og bryster.

Og bakkestyrkene er tilsvarende jenter utstyrt med grove robotbein. Når de ikke nedkjemper romvesen med dødelig effektivitet, liker de å sitte ved leirbålet og flette håret på hverandre.

Mange av de mest innflytelsesrike anime-filmene handler også om teknologi og kropp. I Mamuri Oshiis Ghost in the Shell 2: Innocence etterforsker to politimenn en sak hvor kvinnelige sex-roboter har drept sine mannlige eiere.

Filmen handler, som sin mer kjente forgjenger, om hva det vil si å være menneske, hva som gjør oss forskjellige fra maskiner og dyr. I en scene er de to politimennene på vei for å beskue en obdusert robot, og Batous partner Togusa havner i krangel med en annen politimann. I heisen like etterpå siterer Batou fra Nikolai Gogols Nesen Det første sitatet antyder at speilet forteller sannheter om oss selv, sannheter vi ikke liker. Det andre er mer flertydig. Det henviser klart til magikernes bruk av speil, for å skjule medhjelpere og illudere tomrom under bord.

Men det kan også spille på at vi ser oss selv i speilet nettopp for å forstille oss, enten ved å påføre sminke, eller ved å legge ansiktet i de folder vi foretrekker å se det i. Bare sjelden ser vi vårt eget speilbilde som andre ser oss, uforberedt, uventet, i en glassfasade på gata. Et av de første stedene vi bestemte oss for å besøke i Tokyo, var «framtidsbydelen» Odaiba, og Miraikan — Museum for Emerging Technology and Science. Personlig så jeg spesielt fram til robot-avdelingen. Jeg forbandt Japan med roboter, både gjennom animefilmer og YouTube-klipp med japanske androider.

To kategorier dukker ofte opp i teknologinyhetene fra Japan: Flere nåtidige og historiske roboter var også tilstede på utstillingen i form av video­innspillinger.

Det som gikk igjen var en serie fysiske øvelser som skulle vise at de kunne bevege seg som et menneske: Operasjoner som de behersket på en stiv og rar måte.

Mer kontrollert enn en fireåring, men også mye tregere og mindre fleksibelt. Så mange millioner yen, anvendt for å skape roboter som skal etterape den menneskelige formen. Roboter på hjul kan operere mye raskere og mer presist. Roboter på flere bein også. De kan regne raskere enn oss, de er sterkere og mer presise. Men det er som om alt det ikke gjelder: Så lenge en robot ikke kan stå på to bein, som et menneske, er det bare juks.

Vi lar oss ikke imponere av noe som helst som ikke nærmer seg oss i den ene egenskapen som er vanskeligst for roboter å oppnå, nemlig menneskelighet. En lang videosekvens i museet viste forskjellige forsøk på å skape en spaserende robot, de aller fleste prototyper som var lite mer enn en stor boks på to bein, med kabler hengende ut. En etter en prøvde de å gå noen få meter i en lab omgitt av bebrillete forskere og datamaskiner.

De var alle stive og hakkete, og minnet i grunnen ganske lite om mennesker. Men i ett øyeblikk følte jeg en dyp medmenneskelighet overfor en av maskinene: Mens jeg leste meg opp på japansk kultur, kom jeg over en rekke artikler om Japans «spesielle forhold til roboter».

I Vesten har vi tradisjonelt sett på robotene som skumle og truende science fiction-nestor Isaac Asimov lagde til og med en egen sjanger ut av spørsmålet «hvordan designe roboter som ikke dreper oss? Årsaken oppgis gjerne som fraværet av kristendom og en filosofisk tradisjon fokusert på forskjellen mellom sjel og materie: Kristendommen har i vår kultur befestet en oppfatning om at besittelse av en sjel er det som skiller mennesket fra både dyr og døde ting — en modell som knaker i sammenføyningene straks noe beviselig mekanisk og menneskeskapt kan etterligne oss.

I følge shinto-tradisjonen har imidlertid alle ting ånd, om det er en stein eller en statue. Japan har dessuten en lang tradisjon med mekaniske dukker, som blir behandlet med respekt.

Dukker er ikke bare noe som kastes etter bruk, de må brennes i et ritual. Landet har også et annet viktig incentiv til å utvikle androider: De har en raskt aldrende befolkning som trenger omsorg, og vil heller la roboter gjøre jobben enn å slippe inn fremmedarbeidere fra Filippinene. Vestens fiksjonelle androider har vært skremsler, som plastikk-husmødrene i The Stepford Wives eller drapsmaskinen i The Terminator Japansk manga og anime, som vi kjenner den i dag, ble grunnlagt av Osamu Tezuka i med figuren Tetsuwan Atomu, eller Astro Boy, som han senere skulle hete på engelsk.

Han var liten, søt, bekymret, følsom — og robot. Siden den tid har roboter vært sentrale i japanske tegneserier, fra Tetsuwan Atomu til Neon Genesis Evangelion —. Og gjerne som gode hjelpere eller helter.

Slike skildringer av kategoriske forskjeller på Japan og Vesten må selvfølgelig tas med en klype salt. Til og med når de stemmer, overser man ofte de sterke forbindelsene.

Som Gibson har påpekt, kom høyteknologien i sin tid til Japan fra usa. Det er fra disse amerikanske røttene dagens «typisk japanske» tegnestil stammer, med sine søte karakterer og store, uttrykksfulle øyne. Selv otakuene kommer, i følge sentrale skikkelser i miljøet, egentlig fra usa. Om man ikke vet at man ser seg i speilet, er det ikke sikkert at man kjenner seg igjen.

Ruth Benedicts The Chrysanthemum and the Sword har fått sin dose kritikk i ettertid, i likhet med det meste av antropologiske studier skrevet før postkolonialismen kom på banen. Kritikere anført av forfatteren C. Douglas Lummis mener at Benedict beskrev Japan som et land befolket av merkelige mennesker med merkelige skikker, en konform masse uten noen egentlig samvittighet eller integritet.

Hennes framstilling gjorde i følge Lummis boka til det perfekte verktøy for å rettferdiggjøre usas krigshandlinger og «demokratiseringsassistanse» etter krigen. Etter hvert som Japan viste seg som en innovativ teknologinasjon, ble det vestlige bildet av solens rike modifisert. Nå var de ikke lenger skumle, tiltrekkende eller rare fordi de var mer gammeldagse enn oss — i stedet representerte de framtida. Blinkende videospill og elektronikk invaderte markedet, og japanerne kjøpte opp vestlige bedrifter og eiendommer.

Her beskrev han tekno-orientalismen som to sammenfallende speilinger: Japan blir dermed i Vestens øyne en ansamling av «japanoids»: Ueno forteller at da Kraftwerk skulle lage sine roboter på tallet, var de inspirert av de stive bevegelsene til japanske forretningsmenn.

Vesten både frykter og misunner japanoiden — den er overlegen i sin manglende menneskelighet, og den eier framtida. Michael Crichtons bestselgerroman Rising Sun nørte opp under japanfrykten eller «japanic», som det het i USA på nittitallet, med sin framstilling av et USA som solgte framtida si til japanske selskaper, og japanske forretningsmenn som fullstendig skruppelløse og amoralske.

Kanskje kan noe av dette spores tilbake til Benedicts skildringer av japansk konformitet og ytrestyrt atferd. Det har heller ikke skortet på lommeguider til vestlige forretningsmenn i Japan med gode råd om at deres japanske motparter ikke kan ta beslutninger på egenhånd, eller historier om japanere som jobber seg i hjel for selskapet sitt.

Slike bilder har en tendens til å bli gjentatt i media stadig vekk, med selvforsterkende resultat, noe som også styrer blikket i møtet med den fremmede kulturen.

Når jeg søkte på nettet etter informasjon om roboter, dukket de samme informasjonsbrokkene om shinto og gammel dukkekultur stadig opp, helt til jeg snublet over en anonym sint mann på nettet, som hadde skrevet en lang bloggartikkel hvor han kritiserte teorien om «Japans spesielle forhold til roboter», punkt for punkt: Han påpeker at Vesten var fascinert av mekaniske dokker lenge før Japan, tilsynelatende helt uten hjelp av shintoisme og uhindret av kristendommen.

Wolfgang von Kempelen lagde sin «mekaniske tyrker» i , en sensasjonell robot som rakk å slå både Napoleon Bonaparte og Benjamin Franklin i sjakk før noen avslørte at den ble styrt av en skjult operatør.

Pinocchio er en av mange vennlige og følsomme roboter i Vesten, og i Disney-versjonen til og med en direkte inspirasjon for Tetzukas Tetsuwan Atomu. Animatronene i Disney World, Supermanns vennlige robotkopier, den bioniske kvinnen, blikkboksmannen i Trollmannen fra Oz, c-3p0 fra Star Wars og Data fra Star Trek … Bloggerens poeng er at alle som skriver om Japan og roboter synes å lete etter akkurat det de ønsker å finne.

Kanskje har han et poeng. For hva var det første jeg gjorde da jeg kom til Tokyo, annet enn å søke på nettet etter steder hvor jeg kunne se roboter?

Jeg var så oppsatt på å få se de japanske robotene at jeg dro både til Odaiba og Sony-bygningen i Ginza, uten å finne noen. Om jeg hadde nedlagt samme mengde arbeid, hvem vet hvor mange roboter jeg kunne ha funnet i Paris, London eller New York? Kanskje er det ikke japanerne, men jeg som er interessert i roboter?

Mens jeg jobbet med denne artikkelen, spurte kjæresten min meg, i forbindelse med en annen tekst jeg skrev på, om hvorfor jeg var så voldsomt opptatt av «forsøk på å etterligne det menneskelige». Det slo meg at de fleste tekstene jeg har skrevet de siste årene, på et eller annet nivå har handlet om dette temaet. Etter litt selvransakelse formulerte jeg et slags forsvar: Jeg er ikke egentlig så opptatt av roboter, animasjon og kunstig intelligens. Snarere er jeg forbløffet over det menneskelige, som er mye vanskeligere å forstå seg på.

Og kanskje er det da lettere å starte med en forenklet modell. Eller å se det fra en helt annen vinkel, som robotene selv gjør. For er det ikke dét Pinocchio handler om?

Hvordan skal han bli et menneske? Også i Tetsuwan Atomu er spørsmålet om robotens menneskelighet et sentralt tema. Og når det gjelder c-3po og Data, er ikke hele poenget med disse karakterene at de mangler the human touch? At de er litt stive og rare? De har voldsomme kunnskaper, men behersker ikke enkle sosiale øvelser, som humor og small talk.

Kort sagt, de er nerder. Da den japanske økonomien klappet sammen og gikk inn i det «tapte tiåret» på tallet, var det nesten så Vesten kunne puste lettet ut og senke skuldrene.

Og den stereotype japaneren var ikke lenger bare en maskinaktig fyr i dress; han kunne også være en nerdete fyr i for store klær, som framsto som betraktelig mindre truende. I Japan virket otakuene truende nok, som en fullstendig omkasting av tradisjonell japansk identitet. Som sosiologen Yoshio Sugimoto sier:.

Japanerne har tradisjonelt ikke en sterk følelse av individualitet, og identifiserer seg heller som medlemmer av en gruppe — det gjorde samfunnet mer stabilt. Otaku-kulturen befinner seg i den andre enden av skalaen, som et resultat av fragmenteringen i det urbane livet, hvor de bor individuelt i små leiligheter, lever et asosialt liv, holder seg for seg selv og samler kulturelle produkter på en manisk måte.

At mange av dem bruker tiden sin på å dyrke hobbyen heller enn på å gå på skolen eller jobbe, gjorde ikke bekymringen mindre. Selv om otakuene ikke regner seg selv som politiske, har denne ansvarsfraskrivelsen av noen blitt tolket som et opprør.

Akkurat som den barnlige kawaii-klesstilen som har blitt dyrket av mange jenter helt siden tallet, kan man tolke en slik tilflukt i en barnlig verden som en protest mot den sterke plikten og selvoppofrelsen som tradisjonelt er blitt avkrevd japanske borgere. Otakuenes lidenskap handler blant annet om å utforske en verden til bunns, gang på gang. Univers som Neon genesis Evangelion består av både figurer, bøker, manga, en animeserie og -filmer. De japanske myndighetene beregnet i at unge mennesker ikke var i utdanning, opplæring eller arbeid.

Tidligere bar bedriftskulturene lovnad om sushin koyo, eller livstidsansettelse, noe som var pilaren en mann bygget sin familie og identitet rundt. Etter nittitallets nedgangstider, er folk heldige om de får seg en deltidsjobb.

Dagens ungdommer er barn av foreldre som ble truffet av krisen, fedre som for første gang ble arbeidsløse, mødre som har vært nødt til å ta deltidsjobber. Desillusjon, sinne og usikkerhet har spredd seg i samfunnet. Som da punkbevegelsen vokste fram i England, har de japanske undergrunnskulturene under denne krisen blomstret og blitt mer synlige.

Mens otakuene sjelden nevner politiske eller ideologiske ambisjoner, er det likevel ikke riktig å si at de «ikke gjør noe». Uttrykkene som gjentas gang på gang når jeg snakker med dem er lidenskap, mani og besettelse.

Å være otaku handler ikke om tegneserier, anime, figurer eller kostymer, hvem som helst kan være en otaku, så lenge de er lidenskapelig opptatt av et eller annet.

Roland Kelts har skrevet om otakuenes vilje til å dykke ned i et fantasiunivers som et motstykke til Hollywood-modellen. Enn så viktig Blade Runner -universet var for cyberpunk og nyere filmatisk science fiction, finnes det bare i den ene filmen, samt den litt mindre kjente versjonen i Philip K.

Otakuenes fiksjonsunivers finnes alltid i et titalls filmer og hundrevis av tegneserier. Når du først har funnet det universet du liker, kan du bare dykke dypere og dypere ned i det, utforske geografien, objektene, karakterene. Jeg hadde nesten glemt den følelsen, men jeg vet at jeg hadde den som barn. Når jeg hadde lest den første boka om Davy Crockett, ville jeg bare ha mer, og raste gjennom alle bøkene i serien. Etter å ha sett Indiana Jones for første gang, ville jeg ha mer hele tida, uansett om det var tegneserier eller film.

Nå er det annerledes, om jeg har fått med meg én film i et franchise, haker jeg det av på lista og haster videre. Jeg leser de to første Min kamp -bøkene og tenker at nå er det på tide med noe annet. Kelts kaller det «the cult of originality», noe som står i motsetning til nerdens ideal om fordypning, mer av det samme.

Patrick Galbraith, forfatteren av The Otaku Encyclopedia , forklarer at otakuene ikke bare konsumerer passivt. I sin fordypning utdanner de seg selv, og de ønsker å virkeliggjøre det som mangler. Dermed produserer de også selv, de lager dōjinshi og modeller av sine favorittkarakterer, og inngår dermed i en feedbackloop med de kommersielle aktørene.

Etter Galbraiths mening er otakuene drivkraften i den japanske produksjonen av populærkultur. Men i motsetning til sine fedre, er de ikke drevet av lojalitet og pliktfølelse, bare lidenskapelig nerding. Mens vi gikk rundt i Akihabara, maste jeg på mine følgesvenner om å dra på nok en maid café før kvelden var omme, jeg trengte det til artikkelen. De var skeptiske, og jeg begynte å argumentere for at vi heller burde gå på en cosplay-café, hvor folk er utkledd som tegneseriefigurer.

Et eller annet sted i løpet av dagen hadde noen gitt meg en flyer til et sted hvor folk tydeligvis var kledd ut som engler og demoner, noe som virket litt mindre anmassende enn de jublende stuepikene.

Nok en gang fant vi en heis, og tok den opp til fjerde etasje. Foajéen var dunkel og nattklubbaktig. Vi tittet inn gjennom døråpningen og så en hesteskoformet bar med noen sittegrupper rundt. Avslappet jazz og rødlig lys fikk meg til å tenke på de fløyelsrøde scenene fra Twin Peaks , mens mine to venner allerede prøvde å dra meg ut av lokalet — de hadde fått helt andre assosiasjoner. I det samme registrerte også jeg at lokalet var befolket av middelaldrende forretningsmenn, mange av dem vestlige, som alle satt i passiar med hver sin unge japanske kvinne.

En av kvinnene ved baren fikk øye på oss, og ropte oss inn med instruksjoner om hvor mye det kostet å drikke og snakke med jentene. Akihabara flommer over av dukkedeler i alle slags størrelser som en kan sette sammen til drømmekvinner. Andpustne og vel ute på gata igjen, begynte vi å diskutere hva vi nettopp hadde vært vitne til.

Var det et bordell, eller bare en teatralsk nattklubb? Tradisjonen for det siste er lang i Japan. På «hostess»-klubber har det vært vanlig for forretningsmenn å gå ut etter jobb, for å bli oppvartet av vakre damer som serverer drinker, konverserer med dem og flørter.

Disse besøkene blir gjerne betalt av arbeidsgiveren, og har som mål å få mennene til å «føle seg som menn», ifølge den amerikanske antropologen Anne Allison, som selv jobbet på et av etablissementene i fire måneder. En slik teatral iscenesettelse av intimitet, som skal bygge gjestens selvbilde, heller enn å resultere i en seksuell utløsning, synes vanligere i Japan enn i Vesten.

Akihabara framsto for meg som en enorm ansamling av seksuelle fantasier. Jeg tenkte stadig vekk at «dette er hva som skjer når et høyt utviklet samfunn gir etter for sine biologiske impulser». Om det er sant — som den senere tids biologiske forklaringsmodeller vil ha det til — at vi tiltrekkes av ungdom, renhet og store øyne, kunne man knapt tenke seg en bedre illustrasjon enn mangabutikkene med hyllemeter på hyllemeter med framsider som viste små, søte jenter i skoleuniform.

Tykt hår hadde de også. Om det også er sant at sex er en grunnleggende drivkraft, ville det dessuten forklare at så mange av skolepikene var halvnakne. Jeg ble litt deprimert av det hele. Ikke fordi det var umoralsk, sexistisk eller perverst. Men fordi det på sett og vis ikke var perverst nok.

Alt syntes ganske lett gjenkjennelig, som en slags minste felles multiplum av nerdefantasier om det annet kjønn, blandet med nerdefantasier om teknologi og nerdefantasier om vold. Hvor var det merkelige, det som var annerledes, uforståelig?

Før jeg dro til Tokyo hadde jeg selvfølgelig søkt på Internett med kodeord som «tokyo off the beaten path» og «quirky tokyo», i håp om å finne noe som ikke sto i guidebøkene.

Samtidig som jeg var målrettet når jeg gjorde dette, var jeg litt skamfull, siden jeg forsto at jeg var på min egen lille orientalistiske eller tekno-orientalistiske trip. Akihabara var et sted som syntes å tilfredsstille alle slike fantasier om et merkelig og sær-japansk sted. Men når jeg først var der, var det bare selve informasjonsmengden og volumet som var annerledes. Innholdet virket merkelig kjent. Dette kan ikke være den virkelige subkulturen, tenkte jeg — jeg må til Ikebukuro.

Noen liker best gutter med briller, andre foretrekker at de har katteører eller stetoskop. Men alle liker dem i par, og spilt av kvinner. Hvite enkle møbler, dannet, lavmælt konversasjon mellom kelnere og gjester. Også her er samværet med de utkledte servitørene noe av det man betaler for, og for litt ekstra kan man bli avfotografert sammen med dem. Kira forklarer at det er mange som vil ha jobb hos henne, og beskriver en langvarig vurderingsprosess og prøvetid, for å sikre at de sosiale evnene deres er tilfredsstillende.

De dresskledde kvinneherrene sitter på huk, smiler og snakker, gjerne om manga, anime og cosplay. De er kjekke, men de kan også snakke om otaku-ting som jenter er interessert i. De kan få en forbindelse med gjestene.

Om det hadde vært en virkelig mann, kunne de være interessert i ham, men han ville ikke kjenne alle de hemmelig kodene. Og kanskje ville gjestene føle seg skamfulle.

Om jenter hadde kunnet fly med propeller på beina,ville det ikke blitt noen andre verdenskrig — eller omvendt. I Otome road går usedvanlig mange unge jenter rundt med trillekofferter fulle av slike hefter, som de har med seg for å kjøpe og selge. Selv om de er en form for fan fiction , blir det feil å si at disse pirat-mangaene er skrevet og tegnet av amatører, for mange av dōjinshi-skaperne tjener ganske bra. Faktisk så bra at det finnes et eget uttrykk for skatteunndragelser knyttet til dōjinshi-inntekter, dōjinshi datzusei.

Japanske myndigheter har anslått at dōjinshi omsatte for 19 milliarder kroner i Dōjinshi-bladene kan spore sine aner tilbake til tallet, men i sin nåværende form begynte de å dukke opp på tallet, og var inspirert av slash fiction fra USA: Mange av de japanske dōjinshiene skildrer seksuelle eller pornografiske fantasier som ikke ville kunne utforskes i de originale tegneseriene, eller de lar karakterer fra helt forskjellige serieunivers møtes.

I andre land ville slikt bli rettsforfulgt som brudd på opphavsrett, men i Japan finnes det en slags forståelse mellom den offisielle og uoffisielle bransjen. Mange av mangaskaperne startet selv med dōjinshi, og enkelte av dem lager erotiske dōjinshi om sine egne karakterer, under psevdonym. Kjente serier som Neon Genesis Evangelion har dessuten latt seg inspirere av sine egne dōjinshi-spinoffs. Mens den kommersielle mangasektoren stort sett er befolket av menn, domineres dōjinshi-miljøet av kvinner både blant lesere og skapere.

Patrick Galbraith påpeker at den kreative energien i dōjinshi-bevegelsen har kommet fra kvinnelig hold helt siden tallet. Lolicon- manga, oppkalt etter «lolita-komplekset» på grunn av sine søte karakterer, blir stort sett knyttet til mannlig seksualitet, men det var også resultatet av at menn kopierte kvinnelige tegneres stil. Begrepet spiller på lydlikheten mellom det japanske ordet for «dame» og «råtten», og betyr noe sånt som «fordervet jente».

Denne betegnelsen har i de siste årene blitt plukket opp av media og popartister, og de «ekte» fujoshiene er sinte fordi begrepet utvannes. Ofte dukker ordet opp som en catchphrase sammen med bilder av søte «Akihabara girls» i stuepikeuniformer bare så ikke ordentlige fujoshi , mens homofil sex som feminin underholdning ikke nevnes med et ord.

Mot et lite pristillegg kan gjestene bli fotografert sammen med vertene. En populær temakveld er Medical night, hvor alle servitørene er kledd i hvite frakker og utstyrt med stetoskop. Kira prøver å forklare hva moe betyr. Jeg trodde at jeg visste det, og at det var en beskrivelse på veldig søte figurer, à la kawaii.

Men Kira sier at det er mer som en form for fetisj, og at det yndige uttrykket jeg tenker på bare er en av mange fikseringer man kan ha. Blant klientellet hennes er legefrakker en populær moe, briller en annen, mens noen har en greie med katteører.

Under hele intervjuet har Kira vært iført en legemaske, som har gitt henne et skjær av mystikk og gjort det vanskelig for meg å tyde om hun smiler eller er alvorlig. Nå tenker jeg «aha, moe». Men når jeg spør er det ingen tvil om at hun ler så hun rister. Fetisj-analogien stemmer ikke helt, legger hun til, for det er ikke så seksuelt, men mer uskyldig, rent. Det er mer som å se på, mer … distansert. Så de som leser disse historiene kan føle seg rene. Om du selv aldri har opplevd annet enn kjærlighet på avstand, kan du likevel føle noe når du leser disse bladene.

Kira mener at dette er fundamentalt forskjellig fra hvordan mannlige otaku leser. De vil ha en mannlig karakter de kan identifisere seg med, slik at de selv deltar i historien, og får et forhold til den kvinnelige karakteren.

Den kvinnelige otakuen, derimot, er alltid på utsiden og ser inn. Otome Road har flere kostymebutikker, og det er ikke uvanlig å møte jenter kledd i tegneseriegevanter på gata. Det begynner å demre for meg. Men fremdeles skjønner jeg ikke helt hvorfor servitørene er kledd i drag. Da jeg fikk høre om disse kafeene, spratt straks ord som gender bending, performativ kjønnsidentitet og queer opp i bevisstheten min. Kiras forklaring er langt mer prosaisk.

De er mer feminine og tynne, og alle ser virkelig pene ut. Dessuten kan de utkledde jentene snakke med gjestene om jente-otakuting, og ikke minst, de kan snakke. I motsetning til virkelige japanske gutter, som er veldig dårlige til å gi komplimenter.

De handler om pene menn i legefrakker som jobber på sykehus. Skjønt, sykehuset er bare antydet. Omgivelsene rundt karakterene er bare angitt med skisseaktige streker, mens all oppmerksomheten ledes mot øyne, ansikt og gester.

Noe helt annet enn de detaljerte miljøskildringene og alle våpnene og dingsene i Akihabara-seriene. Eksplisitt sex er det også lite av, bare menn som snakker med hverandre, og det ser ut som de har et eller annet uoppgjort seg i mellom. Jeg skjønner ingenting av snakkeboblene, men merker meg noen motiver som går igjen: En av mennene presser den andre opp mot veggen, lener seg mot ham med en arm på hver side. Andre ganger fokuseres det på at en av dem griper den andre rundt håndleddet og holder ham igjen.

Noen bord bortenfor oss sitter en jente som ser vestlig ut, og jeg spør om jeg kan stille henne noen spørsmål.

Hun heter Beverly Maynor og er en av den stadig voksende gruppen med amerikanske otaku. Hun startet hjemme i Georgia som tolvåring, og nå, seks år senere, har hun fulgt lidenskapen sin til Japan, og er i ferd med å lære japansk for å kunne gå på college i Tokyo.

Det er så mye mer enn i den vanlige romantiske mangaen: Hovedpersonene sliter med at de liker noen av samme kjønn, og at det ikke er sosialt akseptert. Idet hun sier det, er det som om det går et lys opp for meg. Ikke ulikt Stephenie Meyers Twilight- serie og andre tenåringsbøker som dreier seg om forbudt kjærlighet eller jenter som vil ha sex men ikke tør, eller ikke vil. Mangaskaperen Enomoto Nariko startet sin karriere som forfatter av yaoi-dōjinshi. Hun har sagt at mens en mannlig otaku vil føle moe overfor en spesielt søt karakter, er fujoshienes moe rettet mot faser i et forhold: Hvordan forholder de to guttene i historien seg til hverandre?

Hvordan går det fra vennskap til kjærlighet? Hvem er den dominerende og hvem er den underlegne? Hvem griper den andres håndledd eller presser ham opp mot veggen? Disse rollene defineres i tegneseriene med betegnelsene seme og uke, gamle ord for «angriper» og «mottaker», hentet fra samuraienes vokabular. Enomoto mener at en kvinnelig leser kan identifisere seg med begge rollene, men at en kvinnelig karakter ville gjøre det hele altfor virkelighetsnært. Psykoanalytikeren Saito Tamaki har skrevet flere bøker og artikler hvor han analyserer otakuenes seksualitet, og mener å finne nøkkelen til kulturen i det han kaller «otaku-begjær»: Otaku og yaoi-fans er fetisjister i den grad vi alle er det — på den måten at når vi begjærer et objekt, begjærer vi noe som objektet fundamentalt mangler.

Men mens vi andre vanligvis ikke er klar over dette fraværet, er otakuene til en viss grad bevisst det. Med andre ord skjønner de at objektet de begjærer ikke er mer enn en fiksjon. De kvinnelige otakuene begjærer et sosialt spill mellom menn som de ikke selv deltar i, mens Akihabaras drømmesfærer handler om jenter i skoleuniformer som er seksuelt tilgjengelige, helst med maskingevær, robotdrakter eller digitale hjerner.

I følge Saito er det nettopp et poeng at disse tingene ikke eksisterer, det er akkurat det som gjør dem så begjærlige. Når jeg går rundt i Ikebukuro og Akihabara er det mest påfallende fellestrekket fraværet av det annet kjønn. Man skal være forsiktig med å akseptere alle stereotypiene om otakukulturen, men en av de mest gjennomgående karakteristikkene er nettopp at otakuene er isolerte og ikke kan forholde seg til jenter, og heller foretrekker digitale gadgets og dokker.

Ikke ulikt lille Tetsuwan Atomu, som foretrakk mekaniske former foran blomster. Med risiko for å underbygge enda flere stereotyper, er det fristende å trekke fram robotene igjen. Hiroshy Ishiguro, en robotforsker ved universitetet i Osaka, mener at robot-guider i trafikken ville være spesielt nyttig i Japan, siden befolkningen har en motvilje mot å spørre fremmede om veien.

Hans kollega Karl MacDorman har gjort eksperimenter som viser at det er lettere for japanske testpersoner å ha øyekontakt med en robot enn et virkelig menneske. Fordelen med en robot, mener han, er at man ikke risikerer pinlige øyeblikk om man sier noe feil.

De to kulturene har hver sin bydel, og hver sine kulturelle fantasibilder, som en magisk speilvegg mellom dem. For kvinnene er den perfekte mann en som ikke har sex med kvinner, og selv spilles av en kvinne.

Den perfekte kvinne, for de mannlige otakuene, er en attraktiv, underdanig, voldelig, uskyldig og søt jente, som spilles best av en robot. Tidlig i tokyobesøket mitt åt vi middag med en gruppe lokale litterater, som spurte hvilke planer vi hadde for oppholdet.

Jeg sa med et smil at jeg i alle fall ikke skulle til Roppongi, for der hadde vi hørt at det bare var vestlige turister. I stedet for den innforståtte latteren jeg ventet meg, møtte jeg bare uforstående ansikter og stillhet rundt bordet, før en av dem sa: Jeg hadde tatt for gitt at alle kultiverte, unge mennesker som besøkte et nytt sted, ville prøve å unngå turistfellene og oppsøke noe «autentisk».

Ikke i betydningen noe gammelt, men «noe som er annerledes enn der jeg kommer fra». Derfor googlet jeg «Tokyo» sammen med ord som «quirky», «off the beaten path» og «weird».

Det «merkelige» er selvfølgelig nettopp noe av det vi vestlige har vent oss til å forbinde med Japan, og sånn sett ganske forutsigbart, men det var i det minste å foretrekke foran turist-Tokyo og barer med amerikanske marinesoldater. Dette synet på «det fremmede» er beslektet med den kulturelle relativismen Ruth Benedict i sin tid var en forkjemper for.

Den innflytelsesrike antropologen Clifford Geertz argumenterte senere for at The Chrysanthemum and the Sword måtte leses som en satire i tradisjonen etter Swift: På samme måte som hans skildring av lilleputtene var ment å åpne øynene for våre egne særegenheter, var Benedicts bilde av japanerne egentlig et speil som lot oss betrakte vår egen kultur.

Men for å kunne tilby et ståsted for speilet «utenfor» vår egen kultur, må det fremmede være i alle fall littegranne rart i forhold til det kjente.

Rysjedal teiknar stilig og er av desse som har den eine foten i designleiren, men han er veldig direkte, og kjem med dei fleste av dei altfor få nærbileta i Smuss. Smuss er ein variert og velkomponert antologi, som held eit jamnt høgt nivå. Nokre av bidragsytarane treng litt modning for å hevde seg mellom dei sterkaste her, noko ville kanskje gjort seg betre som utstilling, og noko er ungdommeleg flåsete, men det bidreg også til truverdet til antologien.

Sett under eitt greier antologien å vise mykje av breidda i norske teikneseriar, og det er ikkje minst ei glede å sjå så gode kortforteljingar gitt ut i så flott format. Men det er stadig eit lite sakn her. Hadde dei berre vore litt mindre tenkande.

George Grosz som pornograf: Smuss inneholder serier fra både mer og mindre etablerte tegneserieskapere. Her fra Lars Fiskes Ecce Homo. Lilleeng viser igjen kor viktig godt handverk er for teikneseriar. Sigbjørn Lilleeng Det finst altså ei klar referanseramme i teikneseriehistoria, men antologien er lausrive frå denne, og serieskaparane vel å ikkje spele på den.

Ein får heller ikkje moglegheita til å bli kjent med figurane over tid, slik ein får i Ralf Königs fabelaktige skildringar av homoseksuell aktivitet i Tyskland på talet. Derimot får ein her historier om klønete ung kjærleik, meir eller mindre mislykka one night stands, det erotiske livet til aldrande bibliotekarar og pulserande planter. Ærlig kritiserer kroppspress gjennom perspektiv og storleikskontrastar, og gjer solid biletekritikk utan å måtte ty til tekst.

Det kan vere vanskeleg å skilje mellom kunst og porno, og mange stader i Smuss bryt den gamle definisjonen saman: Om du ler, er det porno. Lene Ask Lene Ask sin Cora Sandel suger lykkast stort med å nærme seg ein aldrande bibliotekars erotiske fantasiar. Løfter boka Det sterkaste bidraget er det Esben S. Tittelen Dyneløfting gir assosiasjonar til å ubedt trenge inn på det private.

Titland greier å kome heilt innpå personane sine utan å gjere lesaren til kikkar. Titland Dyneløfting inneheld også ei av dei beste sexscenene i samlinga, sjølv om det ikkje faktisk er, eller skal vere, sex i den.

Eksplisitt innhold Dei to som kjem nærast det eg saknar i denne antologien er Fredrik Rysjedal og Ida Larmo. Norges mest komplekse tegneseriunivers. Er det god business? Legg inn din kommentar. Fyll inn ditt navn her. Du har skrevet inn en ugyldig e-postadresse. Walter Wehus - Empirix feller dommen over det siste årets stripeserier i bokform. Hva er din favoritt? Og hvilken elsker du å hate?

Det produseres mange ting i øst-asia fordi det er billigere for landene de skal selges i å produsere dem der. Folk bor så tett på hverandre at de betaler for privatliv ute på byen, det siste de vil er å møte en mengde ukjente folk. Lilleeng viser i Sånt som skjer botnsolid handverk, og det endar den eine figuren hans også opp med å ty til. Regner med dere tolker det som "superior" i alle aspekter. Please do not feed the troll. Jeg syns Japan er spennende i forhold til kultur og språk først og fremst, men jeg utelukker ikke at Norge er et bedre land for mange å bo i, da vi har rapporter som vidio sex shemale sex så.

1 Comment

Leave a Reply

© 2018 Massage In Oslo

Theme by Anders Norén

/

© 2018 Massage In Oslo

Theme by Anders Norén